Gjøre andres sorg til sin

Er det lov? Altså, en av mine aller nærmeste venninner mistet pappaen sin. Og jeg griner. Jeg griner og griner. Jeg griner jo for at Finn er død. Men like mye griner jeg jo for at Vigdis har mistet mannen sin gjennom 39 år. Like mye griner jeg for de tre brødrene til Anja. Like mye griner jeg for Markus og Mina som har mistet verdens beste bestefar. Jeg griner for og med. Jeg møtte Finn sporadisk. Husker godt første gang jeg møtte ham. Vibeke og jeg møtte tilfeldigvis ham og Vigdis i byen. Vibeke introduserte oss. De fortalte de skulle til Spania om bare noen dager. Min første reaksjon var: bleurgh, og dét måtte dere fortelle NÅ? Særlig kult å dra dit. Nei hold dere hjemme. Håper dere får dårlig vær osv. God, spøkefull tone. Så gikk vi hvert til vårt. Plutselig faller det ned i hodet på meg: Herregud. De er jo ikke våre venner! De er jo FORELDRENE til vår venninne. Jeg kunne sunket i jorden. Ler fortsatt av det jeg! Og det gjorde de også. For sånn var Finn, og Vigdis helt sikkert fortsatt. Barnas venner ble enten litt deres barn også, eller deres venner også. Alt etter hva barnas venner trengte. Ikke rart at Finn kommer til å bli en dypt savnet fyr. Litt snål humor i blandt, men ikke verre enn at man kom på bølgelengde.

Så når alt kommer til alt, så griner jeg kanskje litt for min egen skyld også? Ja faktisk, jeg gjør vel det. For tross alt var jeg glad i fyren. Jeg vet jo at han var en snill pappa, og gudene vet at de er mangelvare! Og jeg er lei meg for at han er borte.

Men nå Finn, hvis du har ADSL hvor enn du er, så er du vel fornøyd med at hele to blogger er viet til deg. Så dette var den plassen du fikk. Hadet da! Kommer til å savne deg! Og du, mens du er der oppe (tar høyde for at det er der du er)Kan du drøye ytterligere snøfall til sånn bortimot påske? Takker!

Aldri er verdens lengste ord.

Hva gjør man når en av dine nærmeste mentalt blir truffet av toget? Vi står jo alle på en måte alle på på perrongen og venter på vårt tog. Vi vet bare ikke når vårt tog kommer. For Anja var det at pappaen gikk ombord på toget som å stå i skinnegangen og få det midt i trynet. Uten å se at det kom. Hva skjer med pappajenta når pappaen dør? Hun er i sorg. Hun er ulykkelig. Hva som helst (nesten) ville vært bedre enn dette. De var ikke forberedt på å miste ham nå. Han skulle bli frisk. Han skulle ikke dø. Hva føler man når man mister noe? Tomhet. Sorg. Ulykkelighet. En smerte så stor så man tror den aldri vil gå over. Verden stopper opp. For deg. Men ikke for resten av verden, som durer på i kjent stil. Det må være en psyk følelse. Men den fortsetter jo, selvom man har fått tildelt sin lille boble, et vakuum for en stund. For på samme måte som det fødes vakre små mennesker hver eneste dag over hele jorden, på samme måte dør det noen som noen andre er glad i. På samme måte den samme glede som kjennes når noen kommer til, ja på samme måte deler man sorgen og smerten når noen du er glad i plutselig ikke er der lenge. Aldri er veldig langt ord. For aldri igjen skal du få høre stemmen. Aldri mer skal du se smilet. Aldri mer skal du få kjenne, føle eller lukte ham. Minnene fokuseres plutselig på alt det gode. Glemt er kjefting og smelling. Glemt er irritasjonen og oppgittheten. For til slutt var det uviktig. Til slutt, når regnskapet skulle gjøres opp, var det det gode som telte. Alle de vennlige ordene, håndrekningene når du trengte hjelp, feriene, julene, klappet på skulderen når ting var tungt og sparket i baken når håpløsheten var som størst. Alle skal vi miste noen, og inn til den dagen kommer, så husk å leve mens du gjør det. Ta til deg de små kommentarene, oppmuntringene, smilene og de små sleivsparkene. Vi kan ikke gå rundt og late som om vi ikke blir irritert, og være konstant glade. Det blir kunstig. Vi får heller prøve å lære av dem. Det gjør ikke noe om vi krangler i blandt, vi blir jo venner. Og vi vet at til syvende og sist er det ikke det som blir skrevet opp i minneboka. Tenk på når du ser i album. Fort gjort å tenke "jøss, vi hadde så mye moro", "se så blide og fornøyde vi var". Selvfølgelig. For det er vel ingen som midt i en krangel drar frem kameraet for å ta bilde og sette inn i album: Krangel om oppvask 20.11.2004. Og omtrent sånn fungerer hodet vårt også. Tror jeg.

Og inntil videre; noen du har lyst til å ringe til i kveld og si du ikke har glemt dem? Eller sende en mail eller sms, bare for å gi en virtuell klem? Da syns jeg du skal gjøre det.