Språksminke!

Jeg er så lei sminking og tilgjøring av språket vårt.
En spade er like fordømt en spade om du kaller den en spade eller arbeidsredskap. Men hvis du bruker ordet arbeidsredskap, vet ingen om du snakker om en tang, saks, traktor, harv, plog, skrutrekker, tape eller tommestokk. Like greit å bare si SPADE!!!!!!!

Jeg er gul. Og tjukk. Jeg er IKKE ”mindre hvit”/ ”mer gylden” eller ”ikke fullt så slank” eller ”kraftig”. Herregud- si det som det er!!! Ord er ikke sårende før undertonen i tonefallet kommer frem, eller blikket i øynene blir stikkende. Men DA spiller det ikke lenger noen rolle om du bruker ordet kraftig, feit eller tjukk, for da kommer meningen frem uansett. Skjønner?

Så- jeg forsvarer min rett til å bruke ordene neger (fra Afrika), handicappet (bruker rullestol eller avhengig av hjelpemidler/støtte) og jungel (skog i Afrika- for MEG). De politiske korrekte uttrykkene skal pr. d.d. være: mørkhudet, person med nedsatt forflytningsevne og regnskog- sånn hvis du lurte.
Selvfølgelig, hvis jeg VET at noen tar seg nær av at jeg sier Jungel, kan jeg la være å bruke det ordet der og da, men hva jeg mener å si blir jo ikke noe annerledes! Jeg MÅ ikke for en hver pris stå og skrike jungel! jungel! jungel! bare fordi jeg mener jeg selv har rett til det. In your face-liksom. Det blir bare barnslig og provoserende som når barn ser deg rett inn i øynene og sier med lav og testende stemme: tiss, bæsj og faen! Jeg er ikke der.
MEN jeg er der hvor jeg mener at ord slutter ikke bli farlige før vi tør å bruke dem uten å bli redde. Blir ordet neger verre/bedre når jeg bruker det nå som alle vet hva jeg mener med det? Blir uttrykket ”våre nye landsmenn” bedre når Carl I Hagen bruker det i stedet for å si neger/ tyrker/araber? For tro meg- når han snakker om våre nye landsmenn så snakker han ikke om svensker, dansker, engelskmenn selv om han kanskje ville påstått det i en debatt på Holmgang.

Og utseende er blant det første vi bruker til å beskrive noen. På godt og vondt. Du kan mene hva du vil om det. At vi bør legge om språket slik at alle snakker PK f.eks.. Men hvem i helvete er det som sitter og bestemmer hva som er PK? Hvem er det sitter og vrir og vrenger på ord og sammensetninger så det høres penere ut? Snakk gjerne PK alt du vil for meg! Men sitt ikke der og påstå at hvis du skulle bedt noen om å finne meg på torget, sagt at de skulle se etter hun kjempesnille sekretæren og den gode venninnen, hun som er omtenksom, men noen ganger litt for impulsiv. DEN går jeg ikke med på. Ville du sagt: hun du ser er glad i mat, men hater trening? Eller ville du sagt: hun ser asiatisk ut, er ganske svær og har dritlangt hår? Vel, veit du hva? Det bryr jeg meg ikke om! Beskriv meg som du finner best! For jeg kan se i øynene dine hva du egentlig mener.