Hvor mye er klokka?

Da er det LITT kortere til:

Herregud. Det er jo et svangerskap til.....

Søskenkjærlighet

aaaaaah. Jeg river meg i håret! Noen ganger fordi jeg blir så oppgitt. Men ofte fordi ungene sier noe morsomt jeg ikke kan le av der og da.....

Lillebror og jeg satt og så på tv i går. Såkalte morsomme hjemmevideoer fra Amerika.
Der var det en bror og en søster som hadde fått boksehansker til jul. Så klinte broren til, og slo søstera KO. Hun gikk jo rett i bakken selvfølgelig.

Litt "forferdet" i stemmen sier jeg til lillebror at "Guri, TENK å gjøre det med søstera si da du!" Hvorpå han svarer tankefullt, litt svevende i blikket.......

"ja det kunne jeg......."

Menneskerett? Hvem bestemmer?

Vi har et ord som heter menneskerett. Jeg har ikke slått det opp i noen ordbok, men for meg betyr det ordet noe du har rett til/ krev på kun i den egenskap av du er et menneske. Altså inneholder det for eksempel nok mat, nok vann, trygghet, sånn til å begynne med. Ikke alle har dette heller. Selv om det er en menneskerett.
Er det en menneskerett å få lappen? Tja.... Det er noen mennesker jeg er glad for jeg slipper å møte i trafikken. Det må jeg si.
Er det en menneskerett å bli dømt av likemenn? Vel. Jeg kan jo se for meg en mengde forbrytere jeg er glad for ikke blir dømt av likemenn....

Men er det en menneskerett å få barn? Nei mener mange. De sier at dersom to mennesker ikke er "kompatible" og ikke kan få barn sammen, er jo det "synd". Jævla lett å si når du sitter der med ønskebarnet, og evt søsknene.

JEG mener at det å få barn bør være en menneskerett for alle som ønsker det.
Da jeg kjente ungene levde i magen min. Sparket, turnet, hikket eller sov. Å gå og undres, lure, vente, finne navn, forberede seg, lese bøker, vagge fra side til side. En vanvittig følelse.
Når jeg sitter med mine to vakre, flotte, unike unger, syns jeg det bør være en menneskerett for alle som ønsker å få kjenne følelsen av unik, genuin, oppriktig og betingelsesløs kjærlighet. Når du får det smilet bare en mamma eller pappa kan få.
Når du VET at DU er den eneste i verden ungen din kan forholde seg til akkurat nå. Om det er på grunn av sorg, glede, skrubbsår eller ekstatisk glede, ja da er det en varm inderlig følelse som spres seg. Og den følelsen unner jeg alle som ønsker seg det!

Om barnet kommer av egenproduksjon (som er bekvemt siden produksjonsmetoden er gratis), prøverør, adopsjon, surrogat eller donasjon er likegyldig. Et forelder-barn bånd blir det uansett. Og det er så unikt, så flott. Så ja, det bør være en menneskerett. Like mye som det er en menneskerett å velge å la være å få disse siklende, bæsjende, puppesugende, strekkmerkelagende, hylende, nattevåkende skapningene i hus.

Hvorfor jeg tar opp dette på Valetines day? Tja- kanskje dagen i dag er en fin dag lage dem på?

Mangel på selvinnsikt gir Debra STOR glede

Jeg vil takke ALLE auditiondeltagere til Dansefeber og Idol, både norsk og amerikansk utgave. Jeg tror ikke de selv aner (og hvordan skulle de nå det?) hvor stor glede jeg har av deres iherdige, hvertfall unike, innsats for å komme videre i et talentprogram. For meg burde første (og kanskje eneste) bud for i det hele tatt vurdere å stille opp, være at man innehar talent. Hvertfall et SNEV av talent. Talent er dessverre ikke smittsomt, så derfor forstår jeg ikke venninnegjenger som reiser inn slik at de kan prøve seg en etter en. Mest sannsynlig av ti, er det kun en halv som kan gå videre.

Men de kommer nå da. Alle de intalentfulle. Og tv er ikke nådigere enn at du kommer på skjermen. Om ikke videre i programmet, så hvertfall dine 20 sekunders berømthet. Skal du konkurrere i sang, så bør du kunne synge. Skal du konkurrere i dans, bør du kunne danse. Enkle regler. Men er de like enkle å overholde? Absolutt ikke. Det røyser på med "sangere" som ikke kan holde en tone og "dansere" som ikke engang kan stå på tå.

Og programmet sex-skolen som gikk ut på at 6 par delte sine mest intime detaljer rundt sitt sexliv med oss, skal jeg ikke komme mer inn på her, annet enn at det var UTROLIG flaut. MEN moro da.

Når jeg ser disse på tv, så stiller jeg meg det samme spørsmålet som når jeg ser mindreårige på gata etter midnatt: Hvor er foreldrene? Hvorfor tar de ikke ansvar for sine barn? Man skal backe opp og støtte sine barn i deres interesser, MEN man har et ansvar for at ikke de fremstiller seg som idioter på tv. De eneste som tjener på det- er tv-selskapet. Hvordan? Jo- de tiltrekker seg seere som meg. Som simpelthen ikke kan dy seg for å le av andre. Rått og lenge. Uten hemninger eller tanke på om de blir såret.

Jeg ELSKER folk uten selvinnsikt. De skaper et rom i min hverdag som fylles av latter og lattertårer. En pute må jeg ha når jeg skal se idol og Dansefeber. Det er så flaut. Men jeg ELSKER det. Når auditionprogrammene er over- er min interesse over også. For stort sett (forhåpentlig) sitter man igjen med noen delvis talentfulle ungdommer som jobber rævva av seg for å nå opp og vise at de var dyktige til å begynne med, og de vil bli ennå bedre.

Men tirsdag 23 januar er det premiere på Dansefeber på tvNorge. TROR du jeg gleder meg eller??? Og i morgen er det to timers spesial av det amerikanske Idol. Og det er ikke fordi det var så mange talenfulle der. Nope, det er på grunn av det MOTSATTE. Det var så mange sykt dårlige deltagere at de måtte utvide "tabbeteipen" med en hel time. Er det ikke herlig???

Skadefryd er den eneste sanne glede har jeg hørt. joda- stemmer nok det. Jeg kan simpelthen ikke få nok. Neste år skal jeg melde meg på 71grader nord. Ha ha ha ha ha

Kvinner vs menn

Jeg er egentlig ingen feminist. Grøsser bare jeg hører ordet kvinnesak eller menstruasjon. Men sluttpoenget her var for bra til å la være å lese og smile av den......

Gud skapte menn og kvinner for at de skal utfylle hverandre.

KVINNER:
Kvinnen har styrken som forbløffer menn.
De kan føde barn.
De kan holde familien samlet i vanskelige tider.
De kan bære store byrder, mens de stadig er fylt av lykke, kjærlighet og glede. De smiler selv om de har lyst til å skrike.
De synger selv om de har lyst til å gråte.
De gråter når de er lykkelige.
De ler når de er nervøse.
Kvinner venter ved telefonen, for å høre om vennene kom vel hjem etter en kjøretur i snøvær.
De er barnepassere, sjefer, advokater, hjemmegående og naboer.
De går i kjoler, jeans og uniformer.
De kjemper for det de tror på.
De gjør motstand mot urettferdighet.
De går til legen med en venn som er redd.
Kvinner er ærlige, lojale og de er tilgivende.
De er smarte, de vet at viten er makt, men de vet stadig hvordan de skal bruke sin feminine side til å få sin vilje.
Kvinner vil ha det beste til sin familie, venner og dem selv.
Deres hjerter går i stykker når deres venner dør.
De føler dyp sorg når noen i familien dør, men de gir av seg selv, selv når de mener de ikke har mer styrke igjen.
En kvinne kan gjøre en romantisk aften uforglemmelig. Kvinner kommer i alle størrelse, i alle farger og former.
De lever i hus eller leiligheter.
De kjører bil, de flyr, går, løper eller sender deg en e-mail for å vise hvor mye de bryr seg.
Det er kvinners hjerter som får verden til å fortsette fremover.
Kvinner gjør mer enn bare å føde barn.
De bringer glede og håp.
De viser medfølelse og idealer.
De gir moralsk støtte til sin familie og sine venner.
Og alt de vil ha i gjengjeld er et smil og at du gjør det samme for de menneskene du kommer i kontakt med.

MENN
De er gode å ha når man skal løfte tunge ting.

Nå? Hvordan går det?

Bringer det nye året deg det du hadde ønsket/ håpet/ bedt om eller bestemt deg for? Merkelig nok ble jeg hverken tynnere eller fikk bedre kondis i løpet av disse ni dagene som har gått til nå. Jammen bra at det ikke var et av forsettene mine.

Jeg konstaterer fornøyd mitt livsverk FFMS (FolkeForeningen Mot Snø) endelig har vunnet frem med sin misjon. Jeg hadde to fanesaker:
1: La oss byfolk være i fred
2: Snø kun for de som oppsøker den, i verste fall i bystrøk mellom 23/12 og 2/1.

Punkt 1 er jo oppfylt.
Punkt 2 er mer enn oppfylt da vi ikke engang hadde snø i angitte tidsrom. Og jeg vet at de som virkelig VIL ha snø og reiser til steder beliggende +1000 m.o.h, finner det de leter etter.

Det eneste kjipe jeg må innrømme ved å ha oppnådd de to kampsakene til min forening er å innse at jeg var faktisk ikke klar over at hele kloden måtte være på kanten av stupet til en sikker undergang for å oppleve snøfrie vintre. Pokkers. Kanskje jeg må reversere hele foreningen min? Kjempe FOR snø? Ja dét skulle tatt seg ut. Debra FOR snø liksom.... Kjemp for miljø- tomgang adjø?

Men jeg har sluttet å bilen gå på tomgang for å varme den opp før jeg setter meg inn i den. Hvertfall hvis ikke det er FOR kaldt.

2006 er død. LEVE 2007!!

Så sitter jeg her da. På den siste dagen i 2006. Tenker litt på hva som har skjedd, hva jeg skulle ønske ikke hadde skjedd, og det jeg syns burde, eller skulle, ha skjedd. Men, når alt kommer til alt, så er det vel fint lite av de "ønske ikke hadde skjedd"-tingene jeg kan styre. Har mistet venner og bekjente som døde fra oss mye tidligere, bråere, råere og mer uventet enn jeg hadde trodd. Men slik er livet. Sorgen og gleden går hånd i hånd. Uten det ene, har jeg ikke det andre. Jeg må godta at livet kommer uten bruksanvisning, og må finne ut av det selv som best jeg kan. Og stort sett går det jo heldigvis bra. En fattig trøst, men det er nå den jeg har. Har jo hatt mange gleder også. Gode minner har jeg fått laget meg. Og mange gyldne øyeblikk med både ungene, gubbelure og nære venner har fått plass i hodet og hjerte. Mye latter. Heldigvis mer latter enn tårer.

Men én ting kan jeg styre, og det er disse forsettene da. Som jeg skal ha hver nyttårsaften. Jeg tar de forsåvidt ikke så seriøst, for stort sett er det mål som er uoppnåelige, for det krever at jeg også endrer personlighet. Og når alt kommer til alt, trives jeg 95% av tiden med den personligheten jeg har. Men når de mørke maurtankene mine kommer, ja da skal du se jenta som skal endre seg da. Men slik blir det sjelden. Heldigvis. Hensikten med forsettene burde jo være å opprettholde/ vedlikeholde de egenskaper man har og trives med. Og hvis man på død og liv skal sette seg et stort mål som å endre ting ved seg selv, ja da bør man være motivert. Jeg er stort sett IKKE motivert til å endre noe. Både til ergrelse og fortvilelse for meg selv og de rundt meg, men hallo- det er meg. Ta meg eller la være.

Men gitt at jeg kunne lage meg noen forsett og faktisk klart å overholde dem uten at det kostet meg noe? Hmmmm. Da har jeg ønskelisten klar. Og jeg tror jeg klarer å klore den ned innen 20 sekunder.

1. Ta grunnfag norsk.
2. Ikke holde, bare gå, på fest. Og rekorden burde ikke være vanskelig å slå...
3. Sørg for å bli spurt om ting før jeg tilbyr meg.
4. Gjøre jobben min bedre.
5. Bli en bedre lytter.
6. Bli en bedre kone.
7. Bli en bedre mor.
8. Gjøre rent oftere.
9. Skifte sengetøy oftere.
10. Klippe hekken
11. Kutte ned ( ikke nødvendigvis slutte) på røyking
12. Trene
13. Øve på piano
14. Se mindre på tv.
15. Ikke få fartsbot
16. Ikke få parkeringsbot
17. Ta videreutdanning
18. Minne de rundt meg på at de betyr noe for meg!
19. Generelt- SKJERPE MEG.

Vel, det var det. Fort gjort. Det meste selvfølgelig helt uoppnåelig, men det kan jo ligge og murre i bakhodet. Så hvis jeg skulle få noen innfall, kan jeg jo kryssjekke med denne listen. Og blir jeg ikke flinkere- så kan jo dere som kjenner meg, printe ut listen og vite at intensjonen hvertfall var der. I dag.


Til dere alle: HA EN RIKTIG FIN START PÅ DET NYE ÅRET.

La du merke til at punkt 20. Slanke meg IKKE sto på lista? Jeg er ikke DUM heller da. Hva var det jeg sa om realistiske forventninger????

Hva faen feiler det meg?

Halsen er tjukk, hodet er fullt av bomull. Jeg vil bare sove. Det er såvidt jeg klarer å skrive på maskin. Jeg fryser. Jeg er i et sort hull. Klarer ikke jobbe. Er ikke trist, har ikke lyst til å gråte. Bare å bli litt borte egentlig. Svigers er her på dag 9 nå. Jeg makter ikke mer. Jeg vil ha dem ut! Har spurt nå SÅ mange ganger om når de har tenkt å reise, og svarer for helvete ikke. Dritt! Jeg er frustrert, lei og sint. Og aller mest er jeg forbanna over "overtaket" de har på oss. Hvordan KAN jeg kaste dem ut? Her gir de oss en julegave til over 90 000, og så skal jeg liksom kaste dem ut dagen etter? Vi burde selvfølgelig ikke tatt i mot gaven, men vi kan ikke la være heller. Har mest lyst til å bryte kontakten. Men så er det samvittigheten, ja, og ungene da. Men det holder hardt å stå skolerett og takke for mathandling, matlaging og opprydding etterpå når det vi må holde ut er:

- at de slukker lyset når de går og legger seg
- at svigermor ber svigerfar gå ned og be min voksne mann på 36 år gå og legge seg
- at svigerfar gjerne vil lese all post som ikke ser "offisiell" ut.
- at vi ikke får prøvd playstation fordi det er usosialt
- at de ber om å få se budsjettet vårt for 2007 (som uansett ikke er ferdig)
- at det er konstant hakking/ kommentarer på rot, oppdragelse, bruk av penger, at vi sitter for lenge oppe
- seksuelle hentydningsvitser og "gode" historier fra virkeligheten som da svigerfar fikk blåmerke på pikken. Å ja- dét syns svigermor var såååå festlig. HOLD KJEFT. Jeg er IKKE interessert i stellet til svigerfar. ÆSJ!!! Jeg blir SÅ kvalm! (og der fikk jeg gitt det videre til deg- ha ha ha)
- Når de spør meg om min menstruasjon (som jeg ikke snakker med andre enn gynekologen om)
- Når de mener at vi burde begynne å se på Nanny 911 fordi der er det mange gode tips vi kunne plukket opp.
- Når de hele tiden kommenterer ting de har hatt med som jeg ikke har forsynt meg fordi jeg har hatt lyst på noe annet: "Å ja, vi reiste 4.3 km og brukte 0.4 l bensin for å få tak i det, men det er vel ikke bra nok for deg da) HOLD KJEFT! HOLD KJEFT HOLD KJEFT!
- at de hele tiden devaluerer seg selv, slik at VI skal gå rundt og bekrefte dem hele tiden. DET har jeg sluttet med. Ikke POKKER om de får meg til å gjøre det.
- all prat om sykdom
- mer prat om sykdom
-at de aldri tilbyr seg å være barnevakt så Raymond og jeg f.eks kan gå på kino.
-at alt jeg har lyst til å se på er dritt, mens de overtar fjernkontrollen.
- at tv'en står så høyt på at jeg faktisk ikke kan være i samme rom (eller var det så trist egentlig???)

Dette og mye mye mye mye mye mer. Jeg makter det ikke. Jeg orker ikke. Jeg holder faktisk ikke ut. Neste jul har min svoger og svigerinne oppmøtePLIKT. De får ta sin del av plikttjenesten de også. Hvis ikke skal jeg kreve skjevdeling av arv.

Men akkurat nå orker jeg ingenting. Er på jobb, men har gjort absolutt ingenting. Har vært her 4 timer. Bare lest aviser på nett. Jeg drukner i jobb. Klarer ikke ta tak i noe. Æsj. Æsj æsj æsj!!!!