47 dager igjen. Kalenderen pakker seg
47 dager ja. Kjenner panikken bre seg. Eller er det egentlig panikk? Kanskje det er ropene fra de fortvilte nissene som ligger i de fine, røde juleeskene sine i loftsboden? De kjenner sikkert kulden og lukten av snø. Og nå vil de ut. Men ennå er det en stund til jeg frigjør dem fra stengslene sine. De får bare ligge der. Det er litt av magien. Se de lettede øynene deres i det de får fjernet silkepapir og eskelokk.
Hvis ikke vi snakker om transenissen til min gode venninne da. Min gode venn har nemlig en homsenisse og en transenisse som har tilholdssted i vinduskarmen, ulykkeligvis rett ved den sofaen jeg sitter i når jeg er på besøk. Jeg klarer jo ikke styre min elleville begeistring over alle de kommentarer som formelig bobler over når jeg ser dem.
Min gode venninne holder sin vernende hånd over dem, som om de skulle vært hennes barn. Jeg ser at hun blir fornærmet på deres vegne. Men ærlig. Nå man kliner på nissefar både rouge, leppestift og mascara- ja da stiller han seg lagelig til for hugg.
Men jeg kjenner at jeg gleder meg litt til å se ham igjen. Han gjorde meg godt. Jeg blir glad/ lattermild når jeg ser ham. Hans "frue" er et helt annet kapittel. Men hun bør nok ikke smake for mye tomtebrygg før hun bli ustø i gange og tale og ber om å få kommentarer slengt hun også.
Min mors nisselandsby skal jeg skrive om en annen dag. Den er verdt et besøk. Men skjønner at Raymond har nisseangst. Vel- den største skrekken er vel hvem i hule som skal arve dem alle.....
Hvis ikke vi snakker om transenissen til min gode venninne da. Min gode venn har nemlig en homsenisse og en transenisse som har tilholdssted i vinduskarmen, ulykkeligvis rett ved den sofaen jeg sitter i når jeg er på besøk. Jeg klarer jo ikke styre min elleville begeistring over alle de kommentarer som formelig bobler over når jeg ser dem.
Min gode venninne holder sin vernende hånd over dem, som om de skulle vært hennes barn. Jeg ser at hun blir fornærmet på deres vegne. Men ærlig. Nå man kliner på nissefar både rouge, leppestift og mascara- ja da stiller han seg lagelig til for hugg.
Men jeg kjenner at jeg gleder meg litt til å se ham igjen. Han gjorde meg godt. Jeg blir glad/ lattermild når jeg ser ham. Hans "frue" er et helt annet kapittel. Men hun bør nok ikke smake for mye tomtebrygg før hun bli ustø i gange og tale og ber om å få kommentarer slengt hun også.
Min mors nisselandsby skal jeg skrive om en annen dag. Den er verdt et besøk. Men skjønner at Raymond har nisseangst. Vel- den største skrekken er vel hvem i hule som skal arve dem alle.....
innlegg av Debra-irl på
11:23 a.m.
3 Kommentarer:
kremt kremt kremt
nå burde visse mennesker være veldig forsiktige med å slenge dritt om eller til noen av mine kjære elskede nisser... Du er vel klar over at sånt noe kan straffe seg...
Jeg må bryte prinsippet mitt om å aldri kommentere noe i en blogg (-har kun gjort det noen få ganger). - Og til dere som lurer på hva slags merkelig prinsipp det er, kan jeg fortelle at jeg har 5 blogger jeg leser daglig, dersom jeg først skulle begynne å kommentere disse hele tiden, ville jeg ikke rekke å se noe på tv. Så det så. Men homo-nissen er for god til å unnlate å kommentere, altså. Jeg merket at humøret steg straks jeg ble minnet om hans eksistens! Og hvorfor noen kan bli dødelig fornærmet over at de har en homsenisse i samlingen går meg hus forbi (jeg ser ofte mange sånne hus, noen blokker også). For det å ha en slik nisse i samlingen viser jo egentlig at man er fordomsfri og utradisjonell. At man ikke gjør forskjell, og behandler alle nisser likt. Og dét er vel positivt? Og denne nissen fortjener at noen tar ham frem hvert år, og ikke lar ham være skapnisse hele året. Så heia homonissen! (Og kryss fingrene for at jeg ikke DØR av latter neste gang jeg ser ham - det kan jo hende han kaster en drink på meg)
Klem fra en annen god venninne :)
Se det possitive i det Anja!:) Den Nissen kommer aldri til å bli glemt! *gliser*
De nissan e da ærlig talt litt.....merkelig?!
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden